Fraspark

Noen av oss har liksom mer armer og bein enn andre, enten bokstavelig eller i mer overført betydning. Biologiprofessor Kristian Gundersen, forfatteren av boka Snåsakoden, befinner seg i sistnevnte kategori. Stadig på farten for å sette beinkrok på alt fra kiropraktorer til healere. Og borrelioserammede. Alt i folkeopplysningens navn.

I Dagsavisen 17. august i år stilte Gundersen opp til intervju i anledning flått og borreliose. Godt tilbakelent i sin «tronliknende» kontorstol stilte han følgende diagnose på borreliosepasientene: «Det er ikke tvil om at plagene har psykiske årsaker hos en del av dem som har slike symptomer».

Gundersens fjerndiagnose må vel sies å gå Snåsamannen en høy gang. Isolert sett gir utsagnet grunnlag for å spørre seg om fyren er imbesil. Eller om han har vippet så langt bakover på stolen at hjernen har fått for mye blod noen øyeblikk.

Det er åpenbart noe som har gått galt her. Hvordan er det mulig å komme så langt ut på vidotta for en som oppebærer en professortittel? Et fullstendig svar på spørsmålet krever en bredere analyse, men man kommer antakelig et godt stykke på vei ved å se nærmere på et nokså allment menneskelig fenomen: Troens overbevisning.

Gundersen er en vitenskapens apostel. Nærmere bestemt den delen av vitenskapen som stiller spesielt strenge krav til forsøksmetodikk og statistisk analyse. Med blind tro går han løs på alt som ikke er belyst og utvetydig bevist i placebokontrollerte, dobbeltblinde studier.

Det er slett ikke noe galt med Gundersens vitenskapelige verktøy i seg selv. En skiftenøkkel er også et godt verktøy, til sitt bruk. Men den fungerer dårlig som skrujern. Og brukt med litt kraft mot et bakhode kan den gi effekter som ikke var tilsiktet fra produsenten. Problemet er at Gundersen vil bruke skiftenøkkel til alt. Verken skrujern eller hammer duger lenger for Gundersen. Og han er parat til å heve sin verbale skiftenøkkel mot alle som forsøker å lirke fram et skrujern når de finner at Gundersens metode ikke egner seg til enhver oppgave.

Forskningen i dag genererer enorme datamengder innenfor stadig mer spesialiserte og snevre problemstillinger. Forskerne gjentar hverandres eksperimenter og resultater i det uendelige og graver seg stadig dypere inn i faglige sorte hull. Kan det være at de står i fare for å miste utsynet der inne fra? Og blir hver enkelt av oss klokere av all denne gravingen?

I fagforeningsbladet Naturviteren (nr. 4, 2013) blir to forskere spurt om probiotiske bakterier gir helsegevinster. Stein-Erik Birkeland, dr. scient og ansatt i Tine FoU, svarer ja. Han viser til at det bare på biolabakterien (Lactobacillus rhamnosus GG) er publisert 700 vitenskapelige artikler og utført over 190 kliniske studier og 40 doktorgrader. Samlet antyder forskningen at helsegevinstene er positive, sier Birkeland.

Tor Erling Lea, professor ved UMB, svarer nei. Hans begrunnelse er at vi vet alt for lite, og han viser til studier som tilsier negative effekter av slike bakterier i visse situasjoner.

700 artikler, 190 kliniske studier og 40 doktorgrader – på èn eneste bakterie! Og forskerne er fremdeles sprakende uenige! Riktignok er en av forskerne lønnet av en bedrift som selger probiotiske bakterier i syrna melk, et faktum som ikke må undervurderes. Men likevel!

Det er altså denne vitenskapen som er verktøyet Gundersen bruker for å bortforklare store deler av menneskehetens samlede erfaringer siden siste istid. Han later til å overse fullstendig at dagens forskere står på skuldrene til tidligere tiders tenkere og vitenskapsfolk og at både folkevett, filosofi og religion er vevet inn i bakteppet for de vitenskapelige oppfatningene som råder i dag. Og at dette farger hver enkelt av oss – på ulike måter – avhengig av vårt mottakerapparat og innebygde software. Derfor vurderer og oppfatter vi ulikt. Gjelder ikke dette også forskerne, uansett hvor mange og avanserte statistiske analyser de kjører og hvor langt de graver seg ned i sine sorte hull?

Gundersen mener åpenbart ikke det. Han har sett lyset og hamrer videre på sitt endimensjonale budskap.

Det henger jo ikke på greip. Et magaplask er som regel en akutt affære, men i Gundersens tilfelle kan det karakteriseres som kronisk. Meget eller bedre i statistikk er ikke nok for å forstå verden. Man må også ha hodet med seg.

Hva er det rimelig å tro han har oppnådd med sine anstrengelser innenfor folkeopplysning og vitenskapsteoretisk hygiene?

En del av Gundersens anliggende er, etter eget utsagn, å forklare at det kreves svært tungtveiende bevis for å endre gjeldende virkelighetsoppfatninger i vitenskapen. Akkurat dette har han unektelig gjort på en framifrå måte. Det vil være innlysende for de fleste at vitenskap etter Gundersens metode i hovedsak vil bekrefte eksisterende «sannheter» og ikke bidra til nye. Dette visste vi forsåvidt fra før. Edward Shorter, professor i medisinsk historie, sier det slik i sin bok om psykiatriens historie: «Den (ideen) ble ikke nødvendigvis diskreditert av vitenskapelige funn. Det er ikke på den måten paradigmer skifter i medisinen. Folk mistet rett og slett interessen… når nye ideer dukket opp».

Gundersens skiftenøkkelsyndrom vil med større sannsynlighet bidra til stillstand og vitenskapelig impotens, enn til nysgjerrighet og utvikling.

Gundersens kampanje mot alternative behandlingsmetoder, jf boka Snåsakoden, har vel snarere gitt større tilstrømming til alternativbransjen. De grovt to millioner nordmenn som bruker eller har forsøkt slik behandling lar seg neppe sjarmere av Gundersens arroganse og hån, om de overhodet bryr seg. Og jo flere som ikke finner forståelse og løsninger innenfor helsevesenet, jo flere vil prøve alternativ behandling.

Og sist, men ikke minst: Gundersen er, direkte og indirekte, en talsmann og pådriver for helsevesenets avvisning av folk med kroniske plager relatert til flåttbitt. I denne sammehengen framstår han i et særdeles utiltalende lys.

Økningen av kroniske plager etter flåttbitt er, med stor sannsynlighet, et utviklingstrekk som vil presse fram nye ideer og et paradigmeskifte i medisinen.

Gundersen spreller, mens verden går videre.

Carl Erik Semb

cesem8@hotmail.com

Av oppslag i Dagens medisin 13.11 framgår det at legeforeningens råd for legeetikk har ”frikjent” Preben Aavitsland for uttalelsene hans i borreliosedebatten. Aavitsland er mannen som var med å pushe influensavaksine på det norske folk. Nå opererer han som frontkjemper i den pågående ”vitenskapelige” jihad mot folk som sliter med kroniske plager etter flått-bitt. Det nevnte Rådet mener bl.a. ”det kan være nødvendig å bruke et spisst språk for å fremme et klart budskap i denne typen debatter”. Vi får ta Rådet på ordet.

Aavitslands rolle i Pandemrix-saken er av det temmelig lumre slaget, med fanatisme og nettmobbing som viktige ingredienser. Den blir ikke bedre av at han i ettertid har forsøkt å spre ansvaret så godt han kan. ”Narkolepsien kom som en bombe på alle fagfolk” heter det nå. Det er vanskelig å fri seg helt fra tanken på at det kan sitte en og annen lege rundt omkring, med anstendighetsfølelsen i behold og en viss innsikt i legekunstens begrensninger, som ikke er helt komfortabel med Aavitslands klamme omfavnelse. Jeg velger å tro at disse menneskene finnes.

I borreliosesaken turer Aavitsland fram i etter hvert kjent stil, med mobbing av pasienter, kolleger og forskere. Muligheten for at det kan bygge seg opp til detonering av nye bomber ser ut til å være en helt fremmed tanke for Aavitsland. Han ligger heller ikke på latsiden når det gjelder ny vaksine-propaganda. Denne gangen er det bl.a. omgangssyke menneskeheten i Norge skal befris fra.

En frustrert Oddvar Nordli skal en gang ha sagt om Gro at ”den dama er itte født, hu er konstruert”. Preben Aavitslands opptreden kan lett gi liknende assosiasjoner. Er denne mannen et menneske, eller er han en Frankenstein light som er plantet av legemiddelindustrien for å sikre markeder og kapitalinteresser? Endel ”shortcomings” i utviklingen av androider tilsier jo likevel at han er et biologisk vesen.  Men det er noe som skurrer. Som er noe mer enn den sørlandske rulle r’en.  Som gir en fornemmelse av at det bak det forholdsvis joviale ytre rører seg en boblende fanatisme. At det herjer noen demoner der. Hva er hans drivkraft og motiver?

I et intervju i tidsskriftet Fritanke i oktober 2009, under overskriften ”En troens mann” , forteller Aavitsland om hvor ”klamt” han opplevde kristeligheten i Kristiansand og om sitt opprør mot dette. Det framgår også at han, i tillegg til å være humanetiker, har vært aktiv i Hedningsamfunnet og foreningen Skepsis.

Mens mange sørlendinger lever et harmonisk liv med Vårherre, sjekta og makrellen har Aavitsland åpenbart stort behov for å markere avstand, i det minste til Vårherre. Dette gjør han med ettertrykk, og har åpenbart endt opp i et nytt trossystem i den helt andre enden av skalaen.

I dette systemet er vitenskapen den nye ledestjernenen. Han ”setter sin lit til vitenskapen” –som andre setter sin lit til Vårherre. Både i ordbruk og atferd for øvrig har han til dels en ladet og religiøs tone. Han er svært glad i ordet kvakksalver. I et minutts intervju på TV 2 rakk han å kalle sin legekollega Rolf Luneng kvakksalverrr, påpekte at langvarig antibiotikabruk ikke virker bedre enn narrremedisin og at slik bruk kan være farrrli. Framtoningen og det enkle, velkalkulerte og ladede budskapet vekket ubehagelige assosiasjoner. Man kan i slike stunder føle lettelse over at den utøvende og mer korporlige delen av inkvisisjonen er avskaffet og at selv Aavitsland må nøye seg med verbale peisfyrstikker og bråtebrenning på internett.

Bør vi ”sette vår lit til vitenskapen”? Sikkert, til en viss grad. Men hvis man baserer seg kun på vitenskapen, og kanskje spesielt den evidensbaserte avarten, risikerer man å bli sittende med relativt store hull i sitt verdensbilde. Og når den evidensbaserte vitenskapens herlighet formidles i form av blind og arrogant evangelisering blir det både parodisk og skremmende på samme tid.

Det lyder svært hult når Aavitsland i ovennevnte TV2-intervju uttrykker ”stor sympati for Lars Monsen”. Ordene har ingen forankring innover. De oppstår tilsynelatende helt ytterst i munnhulen og bærer ikke så mye som to centimeter ut i verden før de ramler loddrett og slås i stykker mot knallharde sørlandske svaberg.

I likhet med flere andre fagfolk (-vel og merke ikke ”alle fagfolk”-) henviser Aavitsland plagene hos folk som mener seg å ha kroniske infeksjoner til mer diffuse og lite klarlagte årsakssammenhenger. Som en av hans meningsfeller, Kristian Gundersen, diagnostiserte i et intervju i Dagsavisen; ”de er åpenbart deprimerte”. Sterkt underforstått at det er dette som er årsaken til og ikke en konsekvens av sykdommen. Psykiatrien fungerer her som en nyttig sekk der man kan stappe nedi alt man ennå ikke har funnet noen god forklaring på.

I innlegget Biologi på roterommet På Avitslands hjemmeside epidemi.no går han til angrep på to pensjonerte forskere på UiO som bl.a. driver med mikroskopi av blod. Her renner det helt over for Aavitsland og han henfaller til prepubertale vendinger som ”glasskulen de kaller mikroskop” og ”de tror de skal bli verdensberømte”. Ja, ja – hvem har ikke drømt om en smule internasjonal berømmelse. Er det misunnelse som stikker fram her? Ikke umulig. Å være nasjonal helsedoldis med tvilsomt rykte gir jo ikke akkurat nobelprisen. Uansett blir Aavitslands utfall stående i skrikende kontrast til de angjeldende forskernes opptreden i media. I et oppslag i Aftenposten tillot de seg å humre litt over legestanden i sin alminnelighet. For øvrig har de holdt seg til saken. Disse forskerne har åpenbart mer å lære bort enn mikroskopi.

Aavitsland på sin side har tydeligvis lært en god del under oppveksten i nær kontakt med bedehusmiljø og forkynnelse.

Årsaken til personlighetsforstyrrelser i retning psykopati er vel lite kjent. Gener kan sikkert være en faktor. Det relativt nye fagområdet epigenetikk byr på spennende perspektiver når det gjelder vekselvirkninger mellom miljø og genuttrykk. Det kommer også stadig drypp av mer eller mindre evidensbasert forskning og hypoteser på sammenhenger mellom kroniske infeksjoner og karaktertrekk.

I et intervju i tidsskriftet Journalen, Oslo legeforenings tidsskrift, avslører Aavitsland at han har vært smittet av borrelia. Han fikk artritt i knærne, gjennomførte tre uker med doxycyclin og har etter dette ansett seg som kurert.

Det er ikke vanskelig å finne relativt godt skodde fagfolk (-vel å merke ikke ”alle fagfolk”-) som er villige til å vedde mye på at en borreliainfeksjon som har gått så langt at det gir alvorlige symptomer i knærne, ikke lar seg fjerne med en tre ukers antibiotikakur. At symptomene i knærne forsvant er det ingen grunn til å tvile på, men er det utelukket at bakterien har funnet sine nisjer å overleve i likevel? De som har gått litt dypere i materien vil ikke være fremmed for at nevroborreliose kan gi personlighetsforandringer av det litt diffuse og vanskelig definerbare slaget.

Her mangler imidlertid evidens. En mikroskopi-undersøkelse kunne vært noe å tenke på.

Aavitsland har tatt sine valg og kommer til å kjøre videre i sitt forhåndsprogrammerte spor. Det kan vi leve med. At helsemyndighetene i Aavitslands kjølvann har satt i gang rene heksejakta på leger og forskere som forsøker å hjelpe folk, er langt verre. Og nå framstår altså Norsk legeforening som en medlemslosje med nydefinert etikk i sakens anledning.

Er det noen som har regnet på hva denne mannen koster det norske samfunnet?

Carl Erik Semb