En troens Sprellemann!
Noen av oss har liksom mer armer og bein enn andre, enten bokstavelig eller i mer overført betydning. Biologiprofessor Kristian Gundersen, forfatteren av boka Snåsakoden, befinner seg i sistnevnte kategori. Stadig på farten for å sette beinkrok på alt fra kiropraktorer til healere. Og borrelioserammede. Alt i folkeopplysningens navn.
I Dagsavisen 17. august i år stilte Gundersen opp til intervju i anledning flått og borreliose. Godt tilbakelent i sin «tronliknende» kontorstol stilte han følgende diagnose på borreliosepasientene: «Det er ikke tvil om at plagene har psykiske årsaker hos en del av dem som har slike symptomer».
Gundersens fjerndiagnose må vel sies å gå Snåsamannen en høy gang. Isolert sett gir utsagnet grunnlag for å spørre seg om fyren er imbesil. Eller om han har vippet så langt bakover på stolen at hjernen har fått for mye blod noen øyeblikk.
Det er åpenbart noe som har gått galt her. Hvordan er det mulig å komme så langt ut på vidotta for en som oppebærer en professortittel? Et fullstendig svar på spørsmålet krever en bredere analyse, men man kommer antakelig et godt stykke på vei ved å se nærmere på et nokså allment menneskelig fenomen: Troens overbevisning.
Gundersen er en vitenskapens apostel. Nærmere bestemt den delen av vitenskapen som stiller spesielt strenge krav til forsøksmetodikk og statistisk analyse. Med blind tro går han løs på alt som ikke er belyst og utvetydig bevist i placebokontrollerte, dobbeltblinde studier.
Det er slett ikke noe galt med Gundersens vitenskapelige verktøy i seg selv. En skiftenøkkel er også et godt verktøy, til sitt bruk. Men den fungerer dårlig som skrujern. Og brukt med litt kraft mot et bakhode kan den gi effekter som ikke var tilsiktet fra produsenten. Problemet er at Gundersen vil bruke skiftenøkkel til alt. Verken skrujern eller hammer duger lenger for Gundersen. Og han er parat til å heve sin verbale skiftenøkkel mot alle som forsøker å lirke fram et skrujern når de finner at Gundersens metode ikke egner seg til enhver oppgave.
Forskningen i dag genererer enorme datamengder innenfor stadig mer spesialiserte og snevre problemstillinger. Forskerne gjentar hverandres eksperimenter og resultater i det uendelige og graver seg stadig dypere inn i faglige sorte hull. Kan det være at de står i fare for å miste utsynet der inne fra? Og blir hver enkelt av oss klokere av all denne gravingen?
I fagforeningsbladet Naturviteren (nr. 4, 2013) blir to forskere spurt om probiotiske bakterier gir helsegevinster. Stein-Erik Birkeland, dr. scient og ansatt i Tine FoU, svarer ja. Han viser til at det bare på biolabakterien (Lactobacillus rhamnosus GG) er publisert 700 vitenskapelige artikler og utført over 190 kliniske studier og 40 doktorgrader. Samlet antyder forskningen at helsegevinstene er positive, sier Birkeland.
Tor Erling Lea, professor ved UMB, svarer nei. Hans begrunnelse er at vi vet alt for lite, og han viser til studier som tilsier negative effekter av slike bakterier i visse situasjoner.
700 artikler, 190 kliniske studier og 40 doktorgrader – på èn eneste bakterie! Og forskerne er fremdeles sprakende uenige! Riktignok er en av forskerne lønnet av en bedrift som selger probiotiske bakterier i syrna melk, et faktum som ikke må undervurderes. Men likevel!
Det er altså denne vitenskapen som er verktøyet Gundersen bruker for å bortforklare store deler av menneskehetens samlede erfaringer siden siste istid. Han later til å overse fullstendig at dagens forskere står på skuldrene til tidligere tiders tenkere og vitenskapsfolk og at både folkevett, filosofi og religion er vevet inn i bakteppet for de vitenskapelige oppfatningene som råder i dag. Og at dette farger hver enkelt av oss – på ulike måter – avhengig av vårt mottakerapparat og innebygde software. Derfor vurderer og oppfatter vi ulikt. Gjelder ikke dette også forskerne, uansett hvor mange og avanserte statistiske analyser de kjører og hvor langt de graver seg ned i sine sorte hull?
Gundersen mener åpenbart ikke det. Han har sett lyset og hamrer videre på sitt endimensjonale budskap.
Det henger jo ikke på greip. Et magaplask er som regel en akutt affære, men i Gundersens tilfelle kan det karakteriseres som kronisk. Meget eller bedre i statistikk er ikke nok for å forstå verden. Man må også ha hodet med seg.
Hva er det rimelig å tro han har oppnådd med sine anstrengelser innenfor folkeopplysning og vitenskapsteoretisk hygiene?
En del av Gundersens anliggende er, etter eget utsagn, å forklare at det kreves svært tungtveiende bevis for å endre gjeldende virkelighetsoppfatninger i vitenskapen. Akkurat dette har han unektelig gjort på en framifrå måte. Det vil være innlysende for de fleste at vitenskap etter Gundersens metode i hovedsak vil bekrefte eksisterende «sannheter» og ikke bidra til nye. Dette visste vi forsåvidt fra før. Edward Shorter, professor i medisinsk historie, sier det slik i sin bok om psykiatriens historie: «Den (ideen) ble ikke nødvendigvis diskreditert av vitenskapelige funn. Det er ikke på den måten paradigmer skifter i medisinen. Folk mistet rett og slett interessen… når nye ideer dukket opp».
Gundersens skiftenøkkelsyndrom vil med større sannsynlighet bidra til stillstand og vitenskapelig impotens, enn til nysgjerrighet og utvikling.
Gundersens kampanje mot alternative behandlingsmetoder, jf boka Snåsakoden, har vel snarere gitt større tilstrømming til alternativbransjen. De grovt to millioner nordmenn som bruker eller har forsøkt slik behandling lar seg neppe sjarmere av Gundersens arroganse og hån, om de overhodet bryr seg. Og jo flere som ikke finner forståelse og løsninger innenfor helsevesenet, jo flere vil prøve alternativ behandling.
Og sist, men ikke minst: Gundersen er, direkte og indirekte, en talsmann og pådriver for helsevesenets avvisning av folk med kroniske plager relatert til flåttbitt. I denne sammehengen framstår han i et særdeles utiltalende lys.
Økningen av kroniske plager etter flåttbitt er, med stor sannsynlighet, et utviklingstrekk som vil presse fram nye ideer og et paradigmeskifte i medisinen.
Gundersen spreller, mens verden går videre.
Carl Erik Semb
cesem8@hotmail.com
JA og AMEN!
For kronisk syke mennesker og deres pårørende er dine ord og rett på sak rene balsam for sjelen. Jeg skulle ønske at de når ut til mange fler, både som tilsvar i Dagsavisen og andre media, men også at det var mulig å dele på facebook og Twitter. Jeg har sent noen mail til Helsedirektoratet og senest til Helseministeren om den skammelige behandlingen av langtidssyke i det norske helsevesen, uten at jeg tror det fører til noe gjennombrudd. Jeg ber deg om å gjøre det samme. Mange bekker små gjør at vannet før eller siden renner nedover igjen. Ønsker deg en god jul og imøteser et gjennombrudd for de kronisk syke i 2014.
Når noen menensker vier sitt arbeidsliv og mer til for å forske på et av de mange milloner områder som gjenstår, fører det ofte til fremgang for alle mennesker. Men dessverre tror noen av de som har avlagt en godkjent doktoravhandling og oppnådd tittel av professor at de besitter kunnskaper på alle andre områder i livet. Men det er få som får i pose og sekk og nevnte Gundersen er vel bare et nytt eksempel på at disse er best tjent med å holde seg til det de kan. Det er umulig å vite om det er egne interesser de tjener eller om det er bare dumhet. Det kan selvsagt være begge deler. Det samme kan det være. Det har uansett liten hensikt å forsøke å argumentere med saklighet overfor slike mennesker, enten de heter Aavitsland, Gundersen eller Mats Reimer.
Dette var rett og slett ei stor julegave å få lese!! Takk og Amen!! Og God Jul! :-)